Prøvelesing alene eller i par: hva fungerer best for manuset ditt

De fleste som skriver manus til webinar eller undervisningsopptak prøvelser det på en av to måter. Enten leser de alene, gjerne høyt foran skjermen eller teleprompteren, eller de leser sammen med en kollega eller kursdeltaker som lytter og noterer. Begge er bedre enn å la manuset ligge urørt til opptaksdagen, men de gir svært ulike resultater.

I kurset vårt bruker vi parlesing som standard i øvelsene om prøvelesing og øving. Samtidig vet jeg at mange foretrekker å lese alene, fordi det er raskere og krever ingen avtale. Denne teksten sammenligner de to på de punktene som faktisk betyr noe for et manus: hva du oppdager, hvor lang tid det tar, og hva du sitter igjen med.

Jeg underviser i teleprompter, så jeg ser ofte hva som skjer når en tekst som så fin ut på papiret møter en ekte opplesning. Det er der forskjellen mellom alenelesing og parlesing blir tydelig.

Når du leser alene, hører du deg selv mens du leser. Det er nyttig for å finne setninger som er for lange til å få plass på ett pust, eller ord som snubler tungen. Du kan gjøre det flere ganger på en kvart time, uten å avtale noe med noen, og du kan stoppe og stryke med en gang.

Svakheten er at du kjenner teksten for godt. Du vet hva du mente, og hjernen fyller ut hull som en lytter ville falt i. Du hører sjelden at en overgang er uklar eller at et tall er vanskelig å følge, fordi du allerede har det i hodet. Mange leser også raskere enn de ville gjort foran et publikum, og undervurderer dermed lesetiden.

Alenelesing egner seg best sent i prosessen, som en siste kontroll av små rettelser, eller tidlig som en grov sjekk av om teksten i det hele tatt lar seg si høyt.

• Raskt og krever ingen avtale
• Fanger lange setninger og vanskelige ord
• Gir dårlig bilde av hva en lytter forstår
• Lesetiden blir ofte for kort

I parlesing leser den ene høyt mens den andre følger med på en utskrift og markerer der lytteren mister tråden, der tempoet faller, eller der noe høres rart ut. Du får vite hva som faktisk kommer frem, ikke hva du håpet skulle komme frem. Det er ofte slik at den som lytter stopper på akkurat de stedene forfatteren ikke ville ha mistenkt.

Parlesing tar lengre tid, og det krever at du finner noen. I kurset løser vi det ved at deltakerne øver i par og bytter roller, slik at begge både leser og lytter. Det å lytte til andres manus trener dessuten øret ditt for hva som fungerer i eget manus.

Etter en parlesing sitter du med konkrete notater: her ble jeg usikker, her forsto jeg ikke hvem som snakket, her var tallet for raskt. Slike notater er vanskelige å lage alene, og de gjør redigeringen mye mer målrettet.

La oss ta tre typiske problemer. Det første er en overgang mellom to segmenter. Alene hører du at den går an. I par spør lytteren gjerne: hva handlet vi egentlig om nå, og hva kommer neste? Da ser du at overgangen manglet et ankerpunkt.

Det andre er tall og navn. Alene leser du dem automatisk. En lytter forstår kanskje ikke et årstall eller et fagbegrep som kommer uten forvarsel, og du må enten forklare det eller flytte det til et sted der det blir lettere å fange.

Det tredje er pauser. På teleprompter er det lett å lese i ett jevnt strekk. En lytter merker raskt når det ikke finnes rom for å tenke, og kan peke på hvor en kort pause hadde hjulpet. Slike justeringer er ikke store, men de er forskjellen mellom en tekst som leses og en som oppleves som rolig og tydelig.

• Overganger uten ankerpunkt
• Tall og fagord som kommer for fort
• Manglende pauser i lange avsnitt

Til alenelesing trenger du manuset, et stoppeur og en stille plass. Til parlesing trenger du i tillegg en lytter og en utskrift med god linjeavstand der det er plass til å skrive. Jeg anbefaler å sette manuset opp i samme format som det skal ha på teleprompteren, slik at du også tester linjelengden og ikke bare ordene.

Regn med ti til femten minutter per runde for et manus på noen få minutter, inkludert samtalen etter. Det kan høres mye ut, men det er mindre enn tiden du bruker på å gjøre om et opptak fordi en overgang ikke fungerte. Gjør gjerne to runder: en første for å finne problemene, og en kortere for å sjekke at rettelsene holder.

Mange glemmer å måle tiden under opplesingen. Start stoppeuret ved første ord og stopp ved siste, uten å hoppe over pauser. Sammenlign med rammen for opptaket og noter avviket.

Min anbefaling er å bruke begge, i en fast rekkefølge. Les først alene for å fjerne det åpenbare: for lange setninger, ord du snubler i, og avsnitt som ikke har plass til et pust. Da bruker du ikke lytterens tid på feil du kunne funnet selv.

Deretter går du til parlesing, og det er her de viktige beslutningene tas. Lytteren sier hva som ikke kom frem, og du justerer manuset etter det. Hvis du bare har tid til én runde, velg parlesing. Den gir deg noe alenelesing ikke kan gi: et annet øre.

Til slutt kan du lese alene en siste gang etter at rettelsene er gjort, med stoppeur og med manuset i teleprompterformat. Da er målet ikke lenger å finne feil, men å bli trygg på teksten du faktisk skal si.

• Alene først, for det åpenbare
• Par neste, for det som ikke synes fra innsiden
• Alene til slutt, med stoppeur og teleprompterformat