Åpent og lukket spørsmål: to begreper som styrer hele intervjuet

Et åpent spørsmål er et spørsmål som ikke kan besvares med ja eller nei. Det begynner ofte med hvordan, hva eller hvorfor, og det inviterer gjesten til å fortelle. «Hvordan la dere opp første uke med de nye kollegaene?» gir deg en liten fortelling. «Hadde dere en plan for første uke?» gir deg et ja.

Mange programledere tror at åpne spørsmål automatisk er bedre. Slik er det ikke. De er bare riktig verktøy når du trenger innhold, forklaring eller eksempler. Når du trenger en bekreftelse eller en avgrensning, er et lukket spørsmål både ærligere og raskere.

I kurset ber vi deltakerne skrive samme spørsmål på to måter og lese begge høyt. Forskjellen hører man med en gang. Det åpne spørsmålet får en pause etter seg, og gjesten fyller den. Det lukkede får et kort svar, og stillheten som følger blir plutselig din jobb å håndtere.

Som instruktør ser jeg ofte at et manus er fullt av spørsmål som ser åpne ut, men som i praksis er lukkede i forkledning. Det oppdager du først når du sier dem høyt.

• Åpent: kan ikke besvares med ja eller nei
• Lukket: gir et kort, avgrenset svar
• Begge har sin plass i samme intervju

Lukkede spørsmål har dårlig rykte, men de gjør nyttig arbeid. I et webinar med tidsramme bruker du dem til å sette rammen: «Gjelder dette alle som bruker systemet, eller bare nye brukere?» Svaret er kort, tydelig og lar deg gå videre uten omveier.

De fungerer også som trygg oppstart for gjester som er nervøse. Et enkelt spørsmål de kan svare på uten å tenke, setter stemmen i gang. Deretter åpner du opp. Jeg har sett mange intervjuer bli bedre bare av at første spørsmål ble gjort enklere.

Et tredje bruksområde er oppsummering. Når gjesten har snakket lenge, kan du sjekke at du har forstått: «Så hovedpoenget er at rutinen må skrives ned før den kan deles?» Gjesten sier ja eller korrigerer, og seerne får poenget gjentatt i en renere form.

Det viktige er at du velger det lukkede spørsmålet bevisst. Det er et verktøy for presisjon, ikke en snarvei fordi du ikke rakk å tenke ut noe bedre.

Oppfølgingsspørsmål er spørsmålet du stiller på grunnlag av det gjesten nettopp sa. Det kan ikke skrives ferdig på forhånd, men du kan forberede deg på det. Du skriver ned hvilke svar du venter, og hvilken retning du vil ta videre for hvert av dem.

Et enkelt grep er å skrive en kort rekke i manuset: hovedspørsmål, og under det to eller tre mulige oppfølgere i stikkordform. Da trenger du ikke finne på noe i øyeblikket, bare velge. På teleprompter holder du dem utenfor hovedteksten, slik at du ikke leser dem høyt ved et uhell.

De beste oppfølgerne er korte. «Kan du gi et eksempel?» og «Hva skjedde så?» er nesten alltid nok. De viser gjesten at du lytter, og de gir deg konkret materiale i stedet for generelle utsagn.

Unngå oppfølgere som egentlig er nye hovedspørsmål med et langt forord. Hører du deg selv snakke lenger enn gjesten, har du mistet rollen din.

• Forbered to eller tre mulige retninger per hovedspørsmål
• Hold oppfølgerne korte, helst under ti ord
• Merk dem tydelig så de ikke blir lest som fast tekst

Et ledende spørsmål har svaret innebygd. «Er du ikke enig i at god forberedelse er det viktigste?» ber gjesten om å si ja. Resultatet er et svar som ikke forteller seerne noe nytt, og en gjest som føler seg plassert i et hjørne.

Problemet oppstår ofte når programlederen har en mening og vil ha den bekreftet. I undervisningsopptak er det ekstra fristende, fordi du kjenner stoffet godt. Men seeren har ikke bedt om din mening, de har bedt om gjestens kunnskap.

Rettelsen er enkel. Fjern vurderingen fra spørsmålet og behold temaet: «Hvilken rolle spiller forberedelse etter din erfaring?» Nå kan gjesten svare det hun faktisk mener, og svaret blir ofte både mer nyansert og mer interessant.

Når vi går gjennom deltakernes manus, markerer vi ledende spørsmål med en strek i margen. Som regel er det de samme tre eller fire formuleringene som går igjen, og når man først har sett dem, legger man merke til dem overalt.

En spørsmålsrekke er mer enn en liste. Rekkefølgen bestemmer hvordan gjesten varmer opp og hvordan seeren følger tråden. En vanlig, god oppbygning går fra enkelt og kjent til mer krevende, og slutter med noe fremtidsrettet som er lett å svare på.

Jeg anbefaler å begynne med et spørsmål om gjestens egen erfaring. Det er noe ingen kan svare feil på. Så går du til det som er temaet for opptaket, og først til slutt til det som krever mest refleksjon. Da har gjesten kommet i gang og orker mer.

Vær ærlig om tiden. En rekke med åtte åpne spørsmål passer ikke i et tjuefem minutters opptak hvis hvert svar tar tre minutter. Regn omtrent og kutt, heller enn å skynde deg gjennom de siste.

Les rekken høyt fra start til slutt før opptak. Da hører du om overgangene mellom spørsmålene fungerer, eller om noe hopper uten forklaring.

• Start med gjestens egen erfaring
• Plasser det tyngste spørsmålet i midten
• Avslutt med noe lett og fremtidsrettet
• Regn lesetid og svartid mot opptakets ramme

Ta et eksisterende manus, gjerne ditt eget fra et tidligere webinar. Merk hvert spørsmål med Å for åpent eller L for lukket. Se på fordelingen. Er nesten alt Å, har du kanskje for lite struktur. Er nesten alt L, får du korte svar og mye stillhet.

Skriv deretter om to av de lukkede spørsmålene til åpne, og to av de åpne til lukkede der det passer. Les begge versjonene høyt, helst for en kollega som spiller gjest. Spør henne hvilken som var lettest å svare på, og hvilken som ga mest innhold.

Legg til én oppfølger under hvert hovedspørsmål. Bare ett ord eller to er nok som stikkord. Neste gang du intervjuer, har du noe å støtte deg på uten å måtte lese.

Disse øvelsene tar en halv time, og de gir en tydelig endring i hvordan intervjuene høres ut. I kurset gjør vi dem i par med tilbakemelding fra instruktørene.